Når det rett og slett blir for mye
Tenkt på dem som blir? Finnes de som skulle ønske at de ble sagt opp? Snakkes det med dem i bedriften? Står det noe om det i planen for omorganiseringen?
«Jeg blir ikke sagt opp, jeg vet det høres rart ut, men vi har hatt nedbemanningsrunde nummer altfor mange, og det blir ikke min tur. Jeg vil også ha sluttpakke, men jeg får ikke, og jeg kan ikke sutre, det er ikke meg det er synd på. Men jeg orker snart ikke mer.»
Folk er usikre, det snakkes masse i gangene, noen blir lei seg, fortvilet og andre er ikke tilstede fordi de har sluttavtale, og er umulig å få tak i. Jobbene blir borte, men ikke oppgavene.
Det er ikke alltid stas å være igjen heller, men de får ikke klage, de har jobb, tross alt. De går på jobb, forbi de i gangene som ikke bryr seg lenger, og skal liksom få dagen til å gå, i det «nye», som ingen helt klarer å forklare hva er. HR jobber med nedbemanningen, og det er flotte pakker til dem som må gå.
Men hva med dem som må bli?
Et kaos uten like
«Jeg er misunnelig. Der sa jeg det.», sier hun.
«Det er ingen pakker til oss som blir igjen», sukket hun. «Jeg er utslitt, biter tenna sammen, skuldrene er helt klistret fast i ørehøyde, og jeg jobber som bare det. Jeg vet aldri hvor lenge jeg har denne sjefen, og når vi skal hoppe den ene veien eller den andre.»
«Så kommer nytt allmøte, og da kommer det stadig håp om å få mer informasjon, men det blir vagere og vagere for hver gang», sukker hun. «Vi har byttet navn flere ganger, ledere minst like mange, verdiene går opp og ned fra veggen, og nå orker jeg ikke mer.»
«Ingen vet at jeg er hos deg, og dette betaler jeg av egen lomme, for noe må jeg gjøre. Sånn!»
Hvor starter en slik prosess?
Hun ser på meg, puster dypt og er blank i øynene. Coachen lar det være stille litt, og der... der kommer tårene. Jeg gir henne tørkepapir og venter.
Etter at hun er ferdig med å kjefte mer på seg selv, fordi det ikke er synd på henne, at hun høres utakknemlig ut, hun skjønner det, og er irritert over at hun begynte å gråte. Så kan vi fortsette, eller egentlig, starte.
Hvordan takle når noen gråter?
- Vis at du er tilstede og lytt.
- Vær der, kanskje bare stille først.
- Bekreft at du ser at de blir berørt.
- (IKKE si at du skjønner hvordan de har det)
- (IKKE stryk på ryggen, eller klem de, da ankrer du den vonde følelsen hos de)
- Si heller:
- Noen ganger må de bare ut…(tårene).. Hvordan har du det nå?
- Eller:
- Vil du ha en liten stund for deg selv? Vil du at jeg skal gå ut litte grann?
- Vil du snakke om det med meg?
- Finn det som er naturlig for deg, du klarer dette, det er bra med en reaksjon, noen ganger er det det som skal til for å komme seg videre. Tårer er ikke farlig, selv om du kanskje ikke har tillatelse til å gråte i offentlighet, så er det en vanlig ting å gjøre, det å gråte.
Should I stay or should I go?
Har du gjort deg noen tanker om hva du vil? sier coachen - og det har hun. Hun trenger hjelp til å sortere, det er helt kaos på innsiden, sier hun.
Hva skal til for at du skulle ønske å bli? På den ene siden, og hva trenger du for å komme videre til neste kapitel, blir den andre siden, finner vi ut.
Bli? Status? Fakta? Hensyn?
Det går fort å svare på hva som skal til for å bli, hun er ferdig der. Hun vil videre, til et annet sted. Hun kan ikke si opp selv, og hun har allerede spurt om å få en pakke. Hun fikk til svar at hun var for verdifull for dem, en nøkkelperson, så det kom ikke på tale at hun fikk sluttavtale.
Hun har for mange forpliktelser på hjemmebane, og kan ikke si opp, uten å ha en jobb å gå til. Hun er ganske langt nede og sliten, og trenger en pause fra alt. Hun er ikke syk, hun kan ikke be om en sykmelding, men hun vil ta ut noen dager ferie, så fort som mulig, for å få litt avstand, og for å komme i gang.
«Det er nemlig sånn», sier hun. «Jeg har ALDRI søkt på en jobb, eller laget en CV, har ingen profil på LinkedIn. Jeg har bare blitt hentet fra det ene til det andre.»
Det føles helt umulig å starte dette løpet med å søke på jobber, og ikke vet hun hva hun vil heller.
Hva vil du? Hva kan du? Har du noe du alltid skulle ønske at du EGENTLIG hadde gjort?
Vi brukte resten av prosessen på kartlegging, lokke frem drømmer, finne ut hva som er realistisk, økonomisk forsvarlig, og praktisk mulig. Hun fikk maler for CV og søknad, startet å titte på stilling ledig, samtidig som hun skulle hente frem sin kompetanse, ferdigheter og motivasjon, og et LinkedIn-kurs.
Hun fikk også intervjutrening, og oppdaget at hun ble kjent med seg selv på nytt. Hun måtte hente opp gamle attester, finne referanser, og noe av dette var mer givende enn annet (da hun først turte ta kontakt og be om referanser.) Hun startet også i det små med å kartlegge nettverket sitt, og fortelle der hun kunne at hun var på jobbjakt.
Det er for tidlig å si om denne historien ender i «happy ending», hun er ferdig med coaching-prosessen, og nå er hun på intervjuer og klar for neste kapitel. Hun bruker ikke mer energi på å «ønske å bli sagt opp», der gråt hun seg ferdig i første økt.
Første gang publisert i HR-Magasinet 7. mars 2023
Tips 1: Er du leder, fagperson, gründer eller konsulent og vil du på LinkedIn-kurs i personlig merkevarebygging og sunlighet på LinkedIn med Cathrine 30. august kl. 12 - 15 i Oslo?
Tips 2: LinkedIn Live - Barcode - et after work konsept hvor du endelig kan treffe noen LinkedIn kontakter som du har fulgt og «snakket med», men ennå ikke møtt «på ordentlig» med Cathrine og Siri Blindheim 30. august kl. 16:30 - 19:00 i Oslo?