Selvforståelse er veien videre

«En dag sa sjefen stopp. Han ba meg pakke sammen og gå hjem. Jeg ble kjempesur. Jeg hadde akkurat fått nei til å være med i et globalt prosjekt. Enda de ønsket meg. Jeg trodde ikke sånt gikk an. Kvelden endte i tårer.»

Kvinnen i stolen ved siden av meg forteller:

«Mer, mer, mer sa det i meg. Du klarer dette også - det er gøy, du får til så mye. Det var en setning som gikk på repeat. Trodde jeg måtte overlevere, for å bevise at jeg fortjente plassen i ledergruppen, på jobben, blant vennene, plassen i styret og så videre.» «Om jeg lærte noe av at sjefen sa stopp? Jeg gjorde ikke det. Det kom enda flere runder, før det var som om hjernen min satte meg i sjakk, ikke sjakk matt en gang. Om jeg møtte veggen med et smell? Nei, det var ikke sånn heller.»

Å være flink

Hun fortsetter å sette sine ord på hva dette handler om for henne:

«Jeg har vært så opptatt av å være flink. For jeg innrømmer at jeg var avhengig av tilbakemeldinger på mine prestasjoner. Det var liksom på denne måten jeg følte at jeg var viktig.

Jeg rakk alltid opp hånda når noen spurte om hjelp. Det var helt naturlig, jeg kunne jo gjøre det også. Jeg forsto hvor drevet jeg var av annerkjennelse og ros. Følger jeg ikke med, så kan fortsatt hodet kjøre på i kjent stil. Sangene er der.» «Jeg har ikke sett noe som helst lys, ikke dypet i mørket heller. Derfor vet jeg ikke om jeg er utbrent, sliten, eller bare ekstremt frustrert over meg selv. Jeg kjenner signalene nå, og jeg vet hva som ligger bak, hva som trigger. Jeg vil være viktig for andre. Jeg vil kjenne at de trenger meg. Slik føler jeg meg verdsatt, av det jeg gjør og bidrar med.»

«Jeg har søkt hjelp før. Så blir jeg klar over mønsteret, men så har jeg ikke noe forsvar. Det er så lett å gå tilbake til å si ja, enda jeg skal si nei. Jeg vet det. Men plutselig så har jeg sagt ja likevel.»

Hun har sagt ja til alt 

Hun ser på meg og blir stille. Så ser hun ned og sukker tungt - så kommer det.

Hun ble tidlig selvstendig, hun var mye hjemme alene som liten. Hun følte hun ikke ble sett, og ble veldig flink. Hun laget mat, vasket, handlet og passet på søsken. Når foreldrene kom slitne hjem, så fikk hun ros for alt hun hadde gjort. Sånn fortsatte det.

Senere tok hun alltid verv, ble med i styrer, hadde jobb ved siden av studier, klarte seg selv og fikk høre hvor flink hun var til å ta ansvar og komme seg videre. Da ble hun glad, og fant noe mer hun kunne gjøre for andre.

Hun stopper opp og ser på meg.

«Jeg har i grunnen ikke tatt så mange valg som har med meg selv å gjøre. Jeg har gjort meg så travel. Jeg har utsatt å dra hjem til tom leilighet. Jeg har sagt ja til flere aktiviteter i helgene som overlapper hverandre. Jeg holder på med noe, nesten hele tiden.»

Hva tenker du om det du holder på med? 

Hun vet ikke hva hun skal gjøre når hun ikke gjør noe for andre. Hun har ikke noe hun vil gjøre for seg selv. Hun har ingen interesser utenom jobb og verv.

Hun har holdt seg aktiv, for å slippe å være alene med seg selv. Hun blir trist. Hun vet ikke hvem hun er, eller hva hun liker. Hun er så ytre styrt, at det ikke har vært viktig å finne ut hva hun selv liker. Hun gråter. Hun klarer ikke tenke på hva hun egentlig vil gjøre, fordi det er helt fullt i kalenderen som det er nå.

Hun sitter fast i det. Det er slik hun beskriver det. Hun forteller at noe må bort, før hun i det hele tatt klarer å tenke. Hun må rydde plass i kalenderen. For så å få tid til seg selv.

Kan det være hennes vei fra overansvar til ansvar? Til først å lede seg selv innenfra og ut. Hun tror det må til for å komme videre.

Å visualisere et livshjul

I dette tilfellet går vi først til å kartlegge nåsituasjonen. Hun klarer ikke beskrive hvordan hun vil ha det, før hun har ryddet litt. Da går vi dit først, for etterpå å se mer på hva hun heller vil.

Dermed starter vi å kartlegge hva hun faktisk bruker tiden sin på, og hun bruker skalaen aktivt for å gradere gjøremålene i forhold til hvor mye tid hun bruker på dem.

Her kommer mye: En rekke konkrete gjøremål, hun kjenner på ansvarligheten for ulike grupper i samfunnet, og sist men ikke minst får familie og jobb mye plass.

Vi går gjennom hvor viktig de ulike gjøremålene er i dag. Hva av dette syntes hun faktisk er viktig? Interessant og meningsfylt?

For hvert punkt stiller jeg flere spørsmål, og forsøker å finne ut hva hun gjør for seg selv, eller om hun gjør det for andre, eller fordi hun ikke klarte å si nei. Hva er motivert av ros, og hva er egeninteresse. Noe hun vil fortsette med for de riktige grunnene?

Hva vet du allerede at du vil endre?

Det viser seg at det er noe hun bruker tid på, som hun egentlig ikke vil gjøre mer. Vi snakker om hvordan hun kan komme seg ut av det, og hvor mye tid som da kan frigjøres.

Så kommer vi inn på hvor stor plass jobb skal ha i forhold til fritid. Hun vet fortsatt ikke så mye om hva hun virkelig liker å gjøre. Hun har ingen hobbyer, eller interesser.

Når hun kommer sent hjem så tar hun en løpetur, også ser hun på serier til hun sovner. Hun syntes det er et ensformig liv, og litt ensomt. Egentlig liker hun ikke å løpe, kommer det frem. Hun gjør det fordi hun vet det er lurt, men det gir ingen glede, det er bare effektivt og enkelt.

Så kommer det frem at hun savner en kjæreste, og at hun ønsker å stifte familie, før det er for sent.

Selvforståelse er veien videre

Noen ganger tar det flere økter for å komme gjennom der det er fastlåst. Disse øktene må vi ha før vi kan finne verdier, motivasjon, meningslagene og hva som virkelig bidrar til å skape endring.

Å trene på å få mer selvforståelse er viktig for å klyve ned av førsteplassen i «Flink, flinkere, flinkest-klassen».

Å finne denne egenverdien som kommer innenfra, som ikke er knyttet til prestasjon, høres enkelt ut i teorien. Det er lett å nikke, og være enig. Men å få det integrert som tankemønster og aksept, er noe som et utrent sinn må gi seg selv tillatelse til å bli vant til.

Reflekterer du nå, kjære leser? Bra. Kanskje du også tar overansvar? Eller ikke vet hvor dine og andres grenser starter eller slutter. På tide å finne det ut, kanskje?

Slik leter vi

• I coaching snakker vi gjerne om hva vi vil ha mer av. Hva vi vil endre, og hvorfor det.
• Vi kartlegger fallgruver, hindringer, mønstre, og jobber med å finne mellomrommet - selve gapet, der ligger det uforløste.
• Enkelt forklart har vi alle ulike filtre som vi kjører informasjonen igjennom. Vi har blant annet språket som kan fortelle oss noe om hvordan vi tar inn det vi opplever.
• Vi lytter og vi ser etter endringer i stemmen, kroppsspråket, og vi leter etter hvordan vi kan bidra til å finne motivasjon, ønske, vilje til å gjennomføre endring som må til. Vi jobber med bevissthet rundt adferd, altså handlinger - og hvordan vi tenker om det vi opplever og hvordan vi bearbeider informasjonen og handler, eller ikke.
• Kommunikasjonsmodellen er et hjelpemiddel for å forstå hvordan den vi coacher faktisk tenker og bearbeider, og reagerer på inntrykk, opplevelser og handlinger.

_{Første gang publisert i HR-magasinet 22.07.2024}