Stå i lederskapet ditt

Hvorfor lar vi potensialet glippe under vårt lederskap?

Hva skjer i en organisasjon når de blir utsatt for "venteledelse"?

Dette har vi ikke råd til!

Det er mange medarbeidere som har ventet, vært tålmodige, tenkt positivt, tatt ansvar, gjort det de kan, og til slutt har verken de eller deres arbeidsgiver oversikt over hvor stor del av potensialet som har blitt glemt, mens de har drevet med "venteledelse".

Oppdage potensialet

Det er interessant å følge nye ledere som kommer inn og overtar avdelinger, eller større enheter. De starter med friske øyne og har fått beskjed om å endre, eller stille høyere krav. Så skjer det av og til at de finner potensiale som var blitt borte. Gode ledere klarer å forvalte staben bedre, medarbeiderne er med, de var bare lei av det som var. Alle puster lettet ut, og de kan fortsette med nye mål og kommer seg videre med mer effektivitet og bruker mer av sitt potensiale i det daglige. Det er flott!

De som håper at det går over

Den store frustrasjonen kommer fra ledere som kommer inn med endringsøyne og erkjenner at de har fått et mannskap som har vært vant til å gjøre som de vil. Frustrasjonen blir større for medarbeiderne også, de har vært vant til å høre om endringer som skal til, nye verdier, nye mål, også har de gått tilbake til sitt. Det skjer jo ingenting likevel, det er noe alle vet, men det snakkes ikke om. Gir lederen opp, fortsetter det som før, eller hva kan lederen gjøre?

De som har bestemt seg for å stå løpet ut

Heldigvis møter jeg ledere som vil gjøre noe med det. De bestemmer seg for å stå i det, stå løpet ut. De involverer og forklarer, de motiverer og de stiller krav. Noen medarbeidere heier som bare det og er med, og andre blir sure fordi de merker at det stilles høyere krav til de, og de savner sånn det var før. Disse lederne følger opp alle, de gjør noe med de store vyene, og handlingsplanene, de jobber med å få hver enkelt med seg og da er det handling og fokus som gjelder. Noen ganger kan slikt gå fort, og potensialet blir brukt i større grad, det er flott.

Når potensiale ikke er der

Lederne kan ikke gi opp, og for å komme i mål ser de av og til at de ikke har riktig lag. Det er ikke alle som vil være med, og av og til kan vi skylde på de lederne som før dem ga opp, og lederen før der igjen.... Det er synd på disse medarbeiderne som ikke har fått mulighet til å skinne, og det er fy skam til de lederne som ga opp, og som så en annen vei. Det er også synd på de medarbeiderne som fikk mer å gjøre på veien, der lederen satt seg ned og ga opp, og lot potensialene bli middelmådige, hos noen. Kan de likevel lykkes og få større utnyttelse av potensialet igjen?

Hva gjør de lederne som lykkes?

Det er soleklart, de gir seg ikke. De står i det, de er til stede, de er på, de følger opp, de er frustrert, de vil videre, de er utålmodige, og de vil gjerne komme forbi det store ubehaget de må igjennom. De står i det, og gjør det som skulle vært gjort for lenge siden.

Ledere som står i det lykkes, de vet hvor de skal, og de stiller krav, de forstår hvor de er, og de vet at det er der de må være, til de kan ta neste skritt. De som mister dette elementære fokuset i hverdagen, de glipper. Da rekker medarbeiderne å gå tilbake til gamle dager, de gjør det de kan for å bli der, de protesterer ved gå sakte aksjoner og boikott. De som ikke vil tilbake til gamle dager, er frustrert, og skuffet, nå hadde de tross alt startet å håpe, og trodde at denne lederen ville ta tak i det som var nødvendig.

Vær der de er, gjenta og gjenta

Lederen må gå i gangene, de må lukke opp dørene, snakke med folkene sine, stille opp ved kaffemaskinen, stå i det og være til stede, si det de mener og gjenta det samme til alle. De må vise at det ikke går over, slik at de som ikke vil være med, forstår at de må finne et annet sted. De må kvitte seg med de som ikke skal være der, det blir bedre for alle parter, etterpå.

Det er slitsomt å være en gjennomfører av det som blir sagt. 

Ønsker du å flytte grensene og lage nye veier, så må du gå dit med folket ditt, ved siden, du må vise vei, du må stå i det, du må fortelle når det ikke er ok, og når det er ok.

De nye spillereglene som er satt må holdes, vi kan alltids snakke om selvledelse herifra til evigheten.

Det begynner med lederen og det slutter med lederen!

Det som skjer imellom er det medarbeiderne gjør, fordi de forstår og er med, de vil holde spillereglene og de vil gjøre en god jobb. Tross alt er det derfor de aller, aller fleste går på jobb, de vil jobbe med noe som gir mening, også vil de gå hjem og gjøre noe annet. Verre er det ikke.

Husk din innsats og hva du har lagt i å komme dit du er

En leder jeg jobbet med måtte endre innhold i agenda for avdelingsmøte, rammene for møtet og fokuset. Det tok 5 ganger før de klarte å gjennomføre etter ny stil, og det til tross for at alle hadde vært med å påvirke innholdet og form for hvordan møtet skulle gjennomføres.

Lederen hadde aldri trodd at det skulle ta så lang tid, når alle var med, men det viste seg at de ikke hadde samme forståelse for det de hadde sagt seg enig i.

Når lederen gikk i dypden gang på gang og forklarte og ba de gå tilbake og huske hva de selv hadde sagt, ja, etter en stund forstod de at det de hadde sagt... det måtte de stå inne for.

De forstod også at lederen kom til å forholde seg til den nye møteformen. Nå har det gått 3 måneder og lederen husket ikke lenger at det var der vedkommende hadde startet for å få til endring, endelig var det blitt implementert. Hele gjengen er nå ett helt annet sted og presterer som et team!

Ikke gi deg, stå i det, vær klar og tydelig, fortell stadig årsaken til endringene dere gjør og hva dere har blitt enige om, om igjen og om igjen, da vil du lykkes i ditt lederskap! Ta vare på de viktige arenaene du har som leder, der du virker for flere, det er der de ser hvem du er. Din hverdagsledelse er mer avgjørende enn din tale på sommerfesten.

Første gang publisert 07.03.2019 i ledernytt

Vil du vite hvordan bytter arbeidsgiver på LinkedIn? Her får du oppskriften.👈