Stå opp, vis deg frem!

Det er lettere å la være, det kan gå galt hvis du prøver, eller det kan bli feil det du sier, eller vi kan dumme oss ut, slik at alle ler.

For det verste som kan skje, det kan være mye, viser det seg. .. Vi tror at de fleste vil huske det etterpå, hvis vi sier noe galt, og at vi har fått et stempel for livet. Vi glemmer fort at det kun er vi selv som er hovedpersonen i vårt eget liv. 

Noen sitter ofte bakerst, andre alltid først, noen snakker mer med sjefen enn de andre, noen får alltid plass ved siden av de viktige. Noen irriterer seg over det, andre beundrer de som kommer seg frem. Vi ser dette mønsteret i grupper, og vi ser det i forsamlinger.

«Du vet han karen fra Loisiana, han som var så glad i sin mor, som reiste rundt i USA, det var den filmen som ble så populær, var det ikke med….. Tom Hanks?» Dette sier foreleser, og leter etter svaret.

Har du sett deg rundt i slike settinger?

• Hvor mange hvisker det på sine lepper, men sier det ikke høyt?
• Hvor mange rekker opp hånden, høflig men sier det ikke høyt, men venter på å få svare.
• Hvor mange sier det bare høyt … Forest Gump.

Så hva er unnskyldningene vi hører når noen holder sitt potensiale nede?

Personlighet

«Jeg har alltid vært beskjeden.» Ok! Skal du fortsette å være det? Vet du hvordan det er å ikke være beskjeden? Har du lyst til å prøve det ut, bare teste litt, gjør det, du vil overleve, tror du ikke? Kanskje bærer stemmen litt rart, eller kanskje ble det litt klønete, kanskje hørte de ikke hva du sa, prøv igjen, du har da mer volum. Kjør på!

Perfeksjonisten

«Jeg er ikke helt sikker ennå, og vil gjerne bli mer sikker før jeg står frem. Jeg må lære mer, jeg er ikke klar ennå, bare vent litt.» OK, hvor sikker kan du bli? Når vet du at du er sikker nok til å stå frem, si hva du mener, vise hvem du er, være en bedre leder eller en som bidrar som best du kan. Er det mandager som er bra for sånt, eller når passer det best for deg?

Du som vet hva andre tenker

«Jeg er helt sikker på at ingen liker meg, eller at mange syntes det jeg sier er banalt og dumt.» Hvor sikker er du? Er dette noe som du har erfart? Klarer du å se hva andre tenker, er du sikker?

Sjefs»rapper» av stemmer, eller snik-ålen

«Det blir litt korridorpolitikk, for ofte tar sjefen meg til side for å få min stemme før møtet, da er det for sent etterpå, og alle tror vi er enig. Egentlig mener jeg noe annet, men vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det». Har du forsøkt å snakke med sjefen, og hvis ikke, hvorfor ikke? Er du redd for konflikter, du også.

Det er det mange som er, men mange kommer også til et punkt der det går på tvers av sine verdier, og da er valget om du skal gå eller bli og stå opp for dine meninger. Noen slutter, men savner jobben sin, og angrer fordi de ikke sa ifra. Er det verdt et forsøk kanskje? Hvem er du som står opp for dine meninger? Er det en person du kan like å være? Kan du gi det et forsøk, kanskje det smaker godt og du får den respekt du fortjener?

Venteselvledelse

«Jeg er ikke sikker på om jeg vil bli forfremmet, jeg holder meg her jeg er, det er trygt. Det er sikkert han som alltid spiser med sjefen som får jobben likevel. «Det er jo greit, hvis det er det du vil, men hvis du kjeder deg, så er det kanskje verdt en prat med deg selv foran speilet, eller sjefen? Syntes det på deg at du vil? Hvordan er holdningen din, ser du ut som du kjeder deg, eller trives du på venterommet? «Don`t touch» - er det det som lyser ut av deg? Venter du til noen finner deg, eller klarer du ta et skritt ut og se hva som skjer utenfor, kanskje?

Klok av skade

«Jeg pleier å bli utbrent, jeg gir alt, skinner som en sol, har masse energi, også blir jeg utslitt og faller pladask. Det er ikke verdt det, nå har jeg fått barn, og jeg har bestemt meg for å holde meg her nede, under radaren. Jeg er litt redd for å bli oppdaget og komme på kjøret igjen, så jeg holder meg her nede og gjør en ok jobb.  Jeg håper ingen ser meg, eller finner ut hva jeg egentlig kan, for det vil jeg ikke nå, absolutt ikke nå.» OK, da høres det ut som du driver å overbeviser deg om nettopp dette. Fungerer det greit med denne strategien for deg, eller gjør det ikke det?

Av og på

Noen tester litt av og til, og forsøker å finne seg selv under de rammer de selv har satt, eller fått satt med hjelp fra andre. Hvis de er heldige og blir sett, har noen å prate med, så kan de komme seg over i gata for potensialbygging igjen. Det er vanskelig hvis de ikke vil, og noen ganger kan det være skummelt å skulle lære noe nytt, trene for å bli bedre på noe, eller teste ut helt nye oppgaver eller arbeidsformer. Spesielt hvis de har bestemt seg for at de må kunne alt med en gang. Kanskje de har noen forbilder rundt dette, og dersom de ikke får det til som dem, så kan det være det samme…..

Hva gjør vi med potensialene i organisasjonene som holder seg under radarn?

De er ikke lett å finne disse her, de er gode på å holde seg nede, kanskje like gode på det, som når de skinner og viser sitt potensiale. Vi som er litt inn og ut i organisasjoner møter dem i alle fasonger og stillinger.

• Til en viss grad tror noen organisasjoner at den årlige medarbeidersamtalen ivaretar dette, men det finnes ledere som er klar for neste spørsmål i stedet for å høre hva som blir sagt, eller å få til en god samtale.
• Noen har talentprogrammer og er fornøyd med å få frem noen av dem, men som rett og rimelig er, så må jo talenter ville det selv. De som vil det litt, de venter….
• Noen har gode planer for ettervekst og har egne samtaler med slike talenter som får skissert en reise videre i selskapet. Forventninger skapes og de må holdes, og talenter må vise i handling at de fortjener å stå på et slikt kart. Noen klarer ikke dette uten litt hjelp og oppmuntring, og vi kan tolke det som lite interesse, men så kan det være usikkerhet.
• Noen leier inn konsulenter eller coacher for å få hjelp på veien, og noen kommer seg videre på denne måten, får lagt uhensiktsmessigheter bak seg, og blir klar for nytt påfyll av tro og mestring.
• Noen blir aldri oppdaget, noen forsøker på sitt beskjedne vis å si ifra, men ble ikke hørt, såret plasserte de seg selv der under radaren, ett sted. Kanskje presterer de likevel helt ok, og hva er i veien med det?
• Noen ganger er det relasjoner som gjør at noen kommer opp og noen holdes nede. Så kommer ny leder og ser noe helt annet enn den forrige, og potensialene vokser og blomstrer igjen. Det er utrolig hva som kan skje når vi er villig til å snakke med og finne ut, i stedet for å forholde oss til det vi tror eller hører fra andre.
• Noen har gode verdier på veggene og klimaundersøkelser for å måle tempen, noen bruker dette fornuftig, slik at det får mening for mange, og andre putter det i skuffen, eller fnyser av det, og kaller det et tåpelig HR tiltak.
• Kulturen for potensialbygging er svært forskjellig og da blir det nedriving i stedet. Noen ganger kan det være lurt å ikke sette i gang slike målinger, hvis resultatet uansett ikke skal brukes for læring eller utvikling. Noen ganger får også noen beskjed om at nå skal vi måle, og nå skal vi være positive. Så hva skal de egentlig brukes til, disse svarene, denne pulsen, som skal fortelle noen hvor organisasjonen er og hva folk syntes?

Heldigvis er det også mange som får disse tiltakene til å fungere, men tørr du legger fremtiden i det?

Først og fremst må du ville stå opp selv, børste unna spindelvev eller kjenne på tro og vilje på innsiden. Har du nok av det, og har bestemt deg, så vil de fleste sette stor pris på å bli kjent med en enda bedre utgave av deg selv, i hvert fall hvis du har mer å by på. Gjør det!!

Stå opp, du er god nok, om du kan det eller ikke, men vil lære, så lær det. Hvis du venter på å bli oppdaget, vis deg frem, du har det i deg, hvis du vil det nok!!

Denne artikkelen ble første gang PUBLISERT i ledernytt 08.05.2015